I en industriby i en vestlandsfjord har en tolv år gammel farløs gutt vært hos rektor og fått med seg lapp hjem som han skal vise til moren. Så langt kommer han aldri. Det snør og han blir syklende rundt på kaia med lappen i baklomma med tanker og minner kvernende rundt i hodet. Under halvtaket på et repos like ved viser de andre guttene fra klassen sine sykkelkunster for hverandre. Han er utstøtt. Hjemme i leiligheten er moren. Hun er ute hver natt og drikker sammen med andre likesinnede. Om dagen sover hun og går på piller utskrevet av fastlegen. Hun har også minner. Gjennom disse to fortelles en roman om overgrep, omsorgssvikt og mobbing på skole og i lokalsamfunn, og om en mann og en far som var lyset og tryggheten, og som ga gutten ansvaret for moren og lillebroren da han ble syk. Familien er alt han har.Romanen er en proletarballade om å bli voksen i en hard verden. «Lars Ove Seljestad på sitt fornemste.» Det er Seljestads atterhaldne, usagde kunst å la vera å fortelja omstenda for det. Heile boka er eit lærestykke om sorg og utanforskap, boren fram med språkleg økonomi og oppdemma kjensler.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad (terningkast 5)«… skriver varmt og innsiktsfullt om hvordan omsorgssvikt blir reelt.» Oda Vige Helle, Bergens Tidende«I Lars Ove Seljestads nye kortroman gløder det i snødrevet. … ein liten roman om store ting, knapp, men klår, og best der den er handfast og kroppsnær, som ei klissvåt t-skjorte mot ein kald rygg. (…) Her finst det glødepunkt i Seljestads prosa, som både svir og varmar: Han skildrar arbeidets lukter, lydar og lys, men også guten sine kjensler og tankar med kraft og nærvær.» Eivind Myklebust, Klassekampen«Poetisk og rått … Snøen stryk ut alle spor er et verk som skaper medfølelse med de svakeste hos oss.» Anne Schäffer, Vårt Land«Seljestad skriver godt. Teksten er lett å lese. Her er dypt alvor, gjenkjennelige følelser - både på og mellom linjene. … perle av en bok med høyaktuelle, såre, vanskelige og viktige tema.» Mette Bleken, Hardanger Folkeblad«Drivende fortelling … Kontrasten mellom språkets skjønnhet og skjebnens stygghet, har utvilsomt effekt på leseren». Kenneth Moe, Aftenposten
