“- Du kan da ingenting. Vi kommer til å begrave deg før måneden er omme. Lærer dere ikke noe der oppe i Norge? Jeg tør nesten ikke slippe deg ut på pampasen. De hakker deg til plukkfisk. Hva sier du til å bli stallmester hos far eller min livtjener? Så kunne vi tale fransk hele dagen og fiske laks i elven. Den unge damen så henrykt ut over ideen. - Jeg er redd for at jeg ikke duger til å være tjener heller, sa Fjeld. - Vi har så vanskelig for å bøye ryggen hjemme i mitt fedreland. Sant å si tror jeg at jeg helst ville forsøke på å bli slått i hjel på en anstendig måte. Det er jo en egen spenning ved det, ikke sant?“Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
