“Her oppe på Storfjellet forstår man livets mening. Når sorgen har skjenket oss sin bitre medisin, så hvisker aftenbrisen sin kjærtegnende melodi i ens ører. Og når solen vekker en den neste morgen, tar vi fatt med nye krefter. For her kan menn øve menns gjerninger. Eventyret vinker på en fra alle himmelstrøk. Våre sorger og gleder - alt bidrar til å gi vår stolte ensomhet sin bakgrunn. Og når du engang vender tilbake…“Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
