I 2014 fikk Verena Winkelmann fri tilgang til å fotografere i et fengsel. Hun besøkte fengselet jevnlig over 3 år. Det er et lavrisikofengsel, fra utsiden kan man kan se rett inn i fengselsgården. Bolighusene på andre siden av fengselsgjerdet kunne være en speiling av innsiden. Som igjen setter spørsmålstegn ved marginene som eksisterer mellom straff og frihet. Med bildene prøver hun å angi en tilstand. Hun opplevde at samtalene hun har med de innsatte under hennes opphold, hadde et eksistensielt omdreiningspunkt. Hva trenger man for å organisere livet sitt? Hvor viktig er det hva man driver med? En innsatt sa at etter å ha skrelt poteter hver dag i 3 måneder, ga det tilslutt ga mening. Hva gjør fengselet som institusjon med fotografens blikk og hvordan påvirkes betrakterens erfaring av bildene at han/hun vet at bildene er tatt i et fengsel? Hva forteller bildene om livet i fengselet? Og endrer et sted karakter ved stadig å vende tilbake?
