Seg til inkjes: roman (Lars Svisdal): Sterk romandebut!Tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar - og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.Bokmeldarane meiner:“Debutanten Lars Svisdal byr leseren på setninger mettet med observasjon og erkjennelse. Det bør gi ham litteraturprisen som bærer navnet til en av hans klare forgjengere. (…) Like imponerende som karaktertegningene er Svisdals verdensbygging: Denne fjellstua og dens omgivelser finnes. Skriften gjør stedet fullstendig livaktig, i den grad at det har sin egen eksistens og tilstedeværelse i teksten også når det er andre ting som skjer.“Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «Seg til inkjes spenner over store ytterpunkt i holdningar, arbeid og moral. Den er språkleg spenstig også, stilistisk og i ordtilfang, og slik skriv Lars Svisdal seg vakkert inn i ein skjønnlitterær tradisjon samstundes som han er tidhøveleg i framkant av debutantar flest.»Jan Askelund, Stavanger Aftenblad«… panoramaet av idiosynkratiske stemmer gjør Seg til inkjes levende som noe mer enn en fortelling: et handlingsmettet maleri hvor man ser alt som skjer simultant, i forgrunn og bakgrunn. […] Setningene og dialogene er drivende, spekket av erkjennelser på flere plan, tonen er satirisk ornamentert, men samtidig også knapp. […] Innerst i Svisdals håndlag med ordene ligger tross alt en kjærlighet til det levende, som får sveve som en dus, blå himmel over denne originale og fullmodne debuten.»Sindre Andersen. Klassekampen «Det mest slående med Svisdals roman, er hvor troverdig både karakterene og miljøet er. […] Svisdal viser at han er trygg på det han driver med. Hver person har sin tenkemåte og sin måte å kommunisere på, og som leser er du ikke i tvil om hvem som forteller til enhver tid. Komposisjonen er også utsøkt og skaper akkurat nok spenning til at du ikke kan legge ned boka uten å vite hva som skjer videre. […] Hvis du skal lese bare en debutant i år, la det bli Lars Svisdal!»Eva Gikling, Driva «Lars Svisdals første bok ligner ikke på et svennebrev i det hele tatt. Hans nynorsk - eller skal vi si, bruk av dialekt - gir perfekt koloritt til miljøet han skildrer, og hans monologer er som tatt ut av den uutholdelige virkeligheten. Med det mener jeg at de varer lenge uten nødvendigvis å føre noe fruktbart med seg. Dette er ment som uforbeholdent skryt. Teksten er også preget av temmelig svart humor, og en skråsikker skriveklo.»Fartein Horgar, Adresseavisen «Alt i alt er det ein framifrå realistisk roman Svisdal har skrive, der stilen er ein stad i kryssingsfeltet mellom Duun og Uppdal, men med vidareutvikla litterært verkty, tettare på personane og heldigvis meir kvardagsleg i replikkane, om enn prinsippet attom dei eigentleg små konfliktane er nokre av dei store spørsmåla i verda, helst om rett og gale.»Odd W. Surén, Dag og Tid «Lars Svisdal skriver godt. Bare i språk og ordvalg plasserer han leseren i et fjellgard-landskap allerede fra de første sidene av romanen. Språket er rikt, svært variert og tydelig dialektpreget, det gir en opplevelse av noe autentisk, dermed ekte, dermed viktig.»Karen Frøsland Nystøyl, Vårt Land«Lars Svisdals utgivelse skiller seg uansett ut. Svært få debutanter skriver som han. Det handler ikke bare om en avvikende språkform, men også om pregnante bilder og situasjonsbeskrivelser.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
