Prestesønnen Christian Thaulows fortelling om juleballet i Gausdal prestegård i 1819 gir et rikt bilde av sosialt liv og samværsskikker i det unge Norge, fem år etter at landet hadde fått sin nye selvstendighet. Det kulturelle samspillet som utfoldet seg mellom bønder, militært personell og embetsmenn innenfor dette sentralt beliggende, men geografisk avgrensede området, ga ringvirkninger. Sang og musikk preget både fest og hverdag i tiårene etter 1814, og mange av sangene handlet om natur, historie og levevis. Selv om de norske sangene naturlig nok var i flertall, grep folk like gjerne til svenske og danske tekster, og melodiene kom fra hele kontinentet. Dette tyder på at fellesskap og fedrelandskjærlighet ble oppfattet som allmenne, ikke eksklusivt nasjonale verdier. Thaulow hadde inngående kjennskap til samtidens selskapsdanser og sangrepertoar, og han strekker perspektivet helt frem til 1865, da han skrev ned sin fortelling. Det meste av den dansemusikken han gjengir, er ikke kjent
