“Vi skal jo ikke tro det verste.” “Hva er det verste?” spurte jeg. “Alzheimer,” sa legen. Agnete Ingberg er 58 år da hun får beskjeden om at hun er rammet av Alzheimers sykdom. Hun har nok en stund hatt mistanken om at noe kunne være galt. Hun finner ikke veien på T-banen, ordene svikter henne og hun sliter mer og mer med konsentrasjonen. Sammen med diagnosen kommer en følelse av skam og svik, noe hun bekjemper med klarsyn og galgenhumor. Nei, alt kan ikke legges på minnet - men hvor legger man det da? I denne boken formidler vennen og prestekollegaen Birgitta Andersson Agnetas egne tanker om livet før og etter beskjeden. Det har blitt en varm, klok og tross alt lys fortelling om hverdagsliv og eksistens, skrevet for de som selv er rammet, for pårørende, pleiere og alle andre som iblant sier på spøk: “Jeg tror jeg har fått Alzheimer light.”
