Protosjel (Maria Dorothea Schrattenholz): “vi tar det vi får noe mister vi sammen noe mister vi hver for oss begynner cellene å dele seg klarer de ikke å slutte blodet ditt modner for fort, du er rik på karbondioksid, fattig på oksygen gullet i menneskekroppen er konsentrert rundt hjertet” Hun er vitne til at den som står henne nærmest gradvis forsvinner. Inni ham foregår en krig som utrettelig bryter kroppen ned. Hun bestemmer seg for å konstruere en maskin som kan frigjøre sjelen hans fra kroppen. “Protosjel” er en diktsamling med science fiction-preg, som tematiserer sykdom, sorg og oppløsning i et vakkert, kroppslig, feberaktig og kontrastfylt språk. Naturvitenskap og filosofi inngår i en strøm av bilder som beveger seg på tvers av grensene mellom ulike sansesfærer, mellom kropp og omgivelse, bevissthet og materie, indre og ytre, liv og død.
