“… Hun slet og rev i hetten for å komme løs, og da det ikke lyktes brukte hun sine kraftige never så godt hun kunne for å holde overfallsmennene fra livet. Bandittene bannet og svor over denne uventede motstanden. En fikk nesten revet øyet ut av de farlige fingrene, og en annen stønnet over et fryktelig støt mot maven. Men hetten var øyensynlig impregnert med et bedøvende stoff, som hurtig stjal den modige pikens krefter. Hun sank sammen. Og menneskejegerne kunne nå gi seg i kast med en ny fiende.“Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
