Marit kjente tårene bak øyelokkene. Hun visste at det bare var sekunder om å gjøre før den harde forseglingen hennes brast. Hun måtte komme seg ut før det skjedde. Fort reiste hun seg og gikk mot døren. Før hun gikk ut, snudde hun seg en siste gang og så mot bordet der Espen satt. I brøkdelen av et sekund møttes blikkene deres. Hun smatt ut gjennom døren og løp tilbake til bilen. Hun skulle aldri mer prøve å plukke den blomsten. Aldri mer tvinge den ned i en vase der den ikke passet. Markblomsten skulle får stå i fred på engen sin.
