“Hvor mye mindre ville hun ikke hatt å tenke på nå hvis hun ikke hadde sett Hedda i den blomstrete sofaen i stuen i natt. Hun var ikke blitt presentert for mannen Hedda henga seg til. De to unge i et slags uforklarlig lys da hun så dem fra trappen, sjokkerende hvite i det tunge mørket utenfra.” Etter en lang arbeidsdag på legekontoret åpner Ine porten hjemme hos seg selv. Hun bor i et villastrøk sammen med Jarl og datteren Hedda, som er i ferd med å forsvinne ut av livet deres. Huset er tomt, men overalt finnes det spor, og en vag uhygge hviler over eiendommen - vannet stiger i dammen nederst i hagen der rododendronen står, sluket i kjøkkenvasken er tett, og noen har drukket av vinflasken som hun og Jarl bare så vidt smakte på da de spilte sjakk i helgen. Hun tenker på det nattlige synet av Hedda og den fremmede i sofaen, og hun tenker på den unge mannen hun hadde inne til konsultasjon tidligere på dagen. Hvorfor satt han der bare, stirret på bildet av Hedda, hvorfor gikk han før hun fikk muligheten til å stille en diagnose? Og hvorfor dultet han så aggressivt borti henne på veien hjem? “Lacuna” er en roman om en ordnet tilværelse som i løpet av en liten sommerkveld løser seg opp i flagrende filler.
