Baudelaire, Flaubert og Manet er modernismens grunnleggere. Men hvorfor ikke også Ibsen? Det Baudelaire betydde for moderne poesi, Flaubert for romanen og Manet for moderne maleri, var Ibsen for teater, skriver Toril Moi i denne store Ibsen-boken. I Ibsens modernisme løftes Ibsen ut av det nasjonale og bringes inn i en europeisk sammenheng. Toril Moi drøfter Ibsens kulturelle ressurser og den estetiske debatten i hans samtid. Hun analyserer idealismen som estetisk norm, og viser på hvilken måte Ibsen frigjorde seg fra den idealistiske tvangstrøyen. Særlig tar hun for seg dikterens visuelle verden: visuell underholdning, maleri og teater. Sentralt i hennes tilnærming står Ibsens kvinner, språk og mening, ekteskap og frihet - og synet på det hverdagslige. Moi hevder at den tradisjonelle motsetningen mellom realisme og modernisme hindrer oss i å forstå Ibsens modernisme, som raffinert viser oss at det ikke finnes noen motsetning mellom illusjon og refleksjon. Ved å gjenoppdage idealismen
