Å åpne en bok av Anne Bøe er å møte et dikterisk uttrykk som savner sidestykke i norsk poesi. Bøes dikt er åpne, gåtefulle, spørrende, bevegelige. De vever seg ut og inn av hverandre, lar ledemotiver løpe fra dikt til dikt. De er brennaktuelt politiske, eksistensielt tenksomme og personlig reflekterende. Et sentralt motiv i frostdokumenter er makt og utbytting; Bøe forsøker å kretse inn den usynlige, udefinerbare makten som i sine ulike tilskikkelser preger vår tid. Brutaliteten og krigen vi konfronteres med i den verden vi lever i, sorgen, usikkerheten og angsten vi rammes av. Men selv om frosten omgir oss, fins det tilløp til lys. Det er kanskje svakt og flakkende, men det er der, stillferdig insisterende. Og i Anne Bøes dikt finnes en poetisk skjønnhet som lyser med en helt egen styrke.
