Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter et kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa. Alle dører på gården sto åpne; men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen, og en skinnende hvit hane, som krodde seg og spanket frem og tilbake i svalen og gol i ett vekk, som om den ville si: Nu er jeg selv størst! Svalene som i talløse mengder hadde festet bo på låven og under takskjegget - lokket av rikdommen på insekter i skogens nærhet - tumlet seg fryktløst kretsende og kvitrende omkring i sols