Dyregravsmørke: dikt (Mazdak Shafieian): “Vi ligger tett i / avstanden mellom / søvn og stumhet” Menneskets utsatthet er en av de tematiske grunnstrengene diktene i Mazdak Shafieians formsikre debutsamling spiller på. Det individet som kastes inn i tilværelsen i samlingens åpningsdikt, er forlatt, overlatt til seg selv i et altomsluttende mørke, et dyregravsmørke. Mørket fanger, men det beskytter også. Og selv om diktene tegner et dystert bilde av menneskets livsvilkår, er det ikke noe statisk diktunivers som etableres i denne samlingen. Her er bevegelse, erindring, rytme og sansninger. Selv i dyregravsmørket finnes det muligheter for berøring, for å “høre / sine egne hjerteslag / i en annen kropp”, og i søvnen og stumheten ligger det også en mulighet for forandring: Den sovende venter på å våkne, den stumme venter på å kunne tale.
