Sigrid legger ikke så godt merke til gamle folk. Hvorfor skulle hun det? Men en dag kolliderer hun inn i den eldre, skrøpelige Marika og velter henne nesten over ende ved matbutikken. Marika er ikke frisk, hun feiler omtrent alt, og Sigrid tilbyr å bære handleposene hennes hjem. Det blir starten på et vennskap. Hva er det med Marika som gjør at Sigrid fortsetter å besøke henne, fortsetter å bære handleposer? Er det fordi Marika har malt bilder hele livet, er det fordi hun ble maler trass i alt? I hvert fall sier Marika til Sigrid at det er mye som står i veien for den som vil skape noe, men det som står i veien, må man kaste til helvete og ut.«Tyra Teodora Tronstads første voksenroman både rører og indignerer (…) Språket er nøkternt og rettfrem, noe som åpner for muligheter til å være morsom. Og morsom er hun. Men ikke minst kan det enkle være vakkert …» Thula Kopreitan, NRK«For en nydelig roman! Den skildrer møter mellom mennesker og hva sånne møter gjør med oss. (…) Det finnes
