Bildene som skulle brennes: roman (Svein Woje): Om: Kjærlighet, assistert dødshjelp og landssvikoppgjøret. Anbefales! Romanen tar opp assistert eller aktiv dødshjelp. “Hva gjør du når den du er glad i, blir alvorlig syk og ber om hjelp til å dø hjemme?” Det er en varm og modig roman som også våger å vise bilder som det offisielle Norge ville brenne. Romanen er full av humor og varme, men også beiskt alvor. Språket har en fortellerteknisk kraft og varhet som lar leseren komme innpå personene. Klipp fra romanen “Jeg så hvordan bøkene ville flamme opp og bli forkullet, så filmene krølle seg og bli antent, så bildene våre bli borte. Det var mer enn bilder, en tid ville bli borte. Han, dommeren, ville tilintetgjøre oss, svi hull i bevisstheten, fjerne alt som minnet om oss, fjerne alt han ikke ønsket vi skulle se. Som ingen skulle se! Fordi alt skjedde i en tid som nå var forbannet og rettsløs, der alle kunne hevne seg på alle, anklage og brenne bilder, en tid der alle var dommere…” Vi møter to eldre mennesker. De var barndomskjærester under krigen. De vokste opp i Oslo. Hun var datter av en frontkjemper og krigsreporter. Han var sønn av en kommunist som ikke likte kjæresteforholdet. For dem var krigen en fin tid. De opplevde mye spennende, som å plukke granater i gatene om morgen etter at engelske fly hadde bombet byen. Freden skilte dem brått, men de møtes igjen på sine eldre dager, og sammen åpner de gamle bilder og tar nye. Romanen beveger seg derfor på to plan; livet til de to barndomskjærestene, og en nåtidsfortelling etter at de to har funnet hverandre igjen etter mange år, med fine skildringer fra en moden kjærlighet. Se www.Borglund.no for avisomtaler etc.
