Analfabeten av Agota Kristof består av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring - uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev.«Jeg leser. Det er som en sykdom. Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt. Jeg er fire år. Krigen har nettopp begynt.»I denne fascinerende lille selvbiografien skriver Agota Kristof på samme direkte og korthugde måle som i Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Det er også mange hendelser som speiler
