Som et spøkelseshus sto det gamle huset i den overgrodde hagen - øde og forlatt. Jessica likte å leke der. Inne i huset hang det et maleri av en vakker kvinne. Den lille jenta likte å innbille seg at det var hennes mor, at det store dukkehuset i annet etasje var hennes, og at de nydelige dukkene var hennes venner. Hun var sikker på at de hvisket til henne. De kalte henne ikke Jessica, men Annabelle. Hvem var Annabelle, og hva hadde skjedd med henne? Jessica og dem hun var glad i skulle snart oppdage den grufulle sannheten …“Hun stirret fascinert på synet foran seg. Fornuften sa henne at det var umulig. Så krummet den lille skikkelsen fingrene, og idet en vanvittig redsel fylte henne, skjønte hun at det umulige var mulig …
